Ifølge Allergiviten (en kunnskapsbank av Kjell Aas) kommer det en god del spørsmål om psykologer kan være til noen hjelp for personer som mener de har kjemisk miljøintoleranse. Etter det FKMI erfarer, er det lite som tyder på at noen form for psykoterapi kan bedre den kjemiske miljøintoleransen. Men hva er i så fall alternativene? 

Det finnes per i dag ingen medisinsk behandling av kjemisk miljøintoleranse. Aktuelle behandlingsopplegg for denne gruppen mennesker ser ut til å begrense seg til kognitiv terapi eller å unngå eksponering.

Ifølge Aas (2011) er det dokumentert effekt av kortisonpreparatet Prednisolon[1] ved allergi og astma, og ved kjemisk miljøintoleranse kan det være aktuelt med slik behandling der hvor det ikke er mulig å skjerme seg mot parfyme og lignende. Prednisolon brukes av noen miljøhemmede i forebyggende engangsdoser for å kunne delta på spesielle ting noen få ganger i året. For eksempel hvis de skal ut og fly eller delta i begravelser. Slik medisinering anses for å være helseskadelig (Aas, 2011, s. 98) og er dessuten udokumentert. FKMI kan ikke påta seg å anbefale en slik behandling, det må den enkelte diskutere med sin lege.

Ifølge den amerikanske studien Perceived Treatment Efficacy for Conventional and Alternative Therapies Reported by Persons with Multiple Chemical Sensitivity konsulterte informantene i gjennomsnitt 12 medisinske behandlere, og brukte over en tredel av årsinntekten på helserelaterte kostnader (Gibson, Elms & Ruding, 2003). En stor del av disse konsultasjonene og kostnadene var forbundet med alternativ behandling, noe som ifølge studien hadde liten eller ingen effekt. Det som derimot hadde effekt hos de aller fleste (95 %), var kjemikaliefrie hjem, samt å unngå eksponering også utenfor hjemmet.

Det er ifølge Allergiviten lettere for legen å gjenkjenne og forstå når miljøintoleranse og miljøhemming er allergisk (immunologisk miljøintoleranse) eller skyldes uttalt hyperreaktivitet (HR miljøintoleranse). Det er tilstander som har objektive tegn som kan etterprøves og bevises.

Kjemisk miljøintoleranse mangler kroppslige diagnosemarkører, det vil si at det ikke finnes noen form for prøvetaking som kan bekrefte tilstanden. Diagnostiseringen skjer gjennom å utelukke andre fysiske og psykiske lidelser. Når kjemisk miljøintoleranse fører til miljøhemming, det vil si når plagene ved eksponering blir så store at miljøet blir utilgjengelig, blir lidelsen så vanskelig å leve med at det ofte medfører sosiale og psykiske problemer. Da er det ifølge Aas vanlig at legen tror at det opprinnelig har psykologiske årsaker, selv om sykehistorien kan tyde på at det er en reell biokjemisk reaksjonsmåte.

I slike tilfeller kan det ifølge Aas hjelpe å snakke med dyktige og kunnskapsrike psykologer. Da kan en få ryddet bort i hvert fall noen av problemene. Når tilstanden ikke har noen opprinnelig psykologisk årsak, kan imidlertid ingen psykoterapi fjerne selve miljøintoleransen, påpeker Aas.

Fotnoter:

[1] Prednisolon er ifølge Kjell Aas et kortisonpreparat som i enkelte tilfeller kan benyttes ved kjemisk miljøintoleranse. En voksen trenger vanligvis engangsdose i størrelse 60 – 80 mg for å ha god effekt. Det må advares mot bivirkninger for at den miljøhemmede ikke skal bli fristet til å bruke dette oftere enn forsvarlig, og legen må følge strengt med på dette (Aas, 2011, s. 40).

Referanser:

Aas, K. (2011). Miljøhemming: En skjult funksjonshemming. Oslo: Kolofon.

Gibson, P. R., Elms, A. N.-M. & Ruding, L. A. (2003). Perceived treatment efficacy for conventional and alternative therapies reported by persons with multiple chemical sensitivity. Environmental health perspectives, 111(12), 1498. doi: 10.1289/ehp.5936